Reggio Emilia

Reggio Emila er en bykommune i Nord-Italia som er anerkjent for sitt pedagogiske arbeid med barnehagebarn. Grunnleggeren av Reggio Emilia filosofien het Loris Malaguzzi. Han utviklet et syn på barn hvor man ser barnet som kompetent og som medskaper av kultur og landskap.

Pedagogikken fornyes og utvikles hele tiden, med barnas behov som utgangspunkt og i takt med samfunnsendringer. Derfor kan man ikke kopiere pedagogikken, men la seg inspirere. Vi voksne må være i en tett og god dialog med barna. Det er viktig å holde barnas spørsmål, tanker og teorier levende, samtidig som de voksne observerer måten barna finner svar og skaper seg sine teorier på.

I Reggio Emilia jobber man mye med prosjekter. Arbeidsmåten i det pedagogiske arbeidet blir å la barnas ideer, tanker, interesser og nysgjerrighet vise vei for læringen. Framdriften i prosjektet blir til i en vekselvirkning mellom barnas vei og den voksnes blikk for barna. Dermed kan noen prosjekt bli lange over flere uker, mens andre prosjekt kun en halv dag.

Dokumentasjon er viktig i Reggio Emilia filosofien. Man dokumenterer for å vise hva barna jobber med, og for å reflektere over de voksnes arbeidsmåte og hvordan de voksne hele tiden klarer å følge opp barnas interesser og tanker.

I Reggio Emilia snakkes det om tre pedagoger:

  1. Den voksne
  2. Barna
  3. Det fysiske miljøet
 

Reggio Emilia filosofien i Suttestad barnehage:

  • Har jobbet mye med det fysiske miljøet
  • Dokumenterer barnas prosesser og aktiviteter.
  • Tar utgangspunkt i barnas interesser og spørsmål.
  • Jobber med de voksne og voksnes arbeidsmåte.

Et barn har hundre språk

av Loris Malaguzzi

Et barn er skapt i og av hundre
barnet har hundre språk,
hundre hender,
hundre tanker,
hundre måter å tenke på,
å leke på, å snakke på,

hundre- alltid hundre,
måter å lytte på,
å overraske på og elske på,
hundre verdener,
å oppdage,
hundre måter å finne opp,
hundre verdener,
å drømme.

Barnet har hundre språk
men har blitt frarøvet nittini.
Skolen og kulturen
skiller hodet fra kroppen.
Og barnet blir fortalt;
å tenke uten hender,
å tenke uten hode,
å lytte uten å snakke,
å forstå uten glede,
og elske å fortrylles,
bare til jul og påske,
de blir fortalt;
å oppdage en verden som allerede
finnes

og av hundre blir de frarøvet nittini.
De blir fortalt,
at glede og arbeide,
vitenskap og forestillingsevne,
himmel og jord,
fornuft og drøm,
ikke passer sammen.
Kort sagt blir de fortalt
at hundre ikke finnes.
Men barnet sier;
Visst finnes hundre